Vichy og status quo

Det ble sannelig en uttalt bloggtørke gitt... Jeg er generelt en dårlig bloggerske for tiden. Jeg husker rett og slett ikke å fotodokumentere alle livets små og store lysglimt fortløpende, for det meste er jeg opptatt av å nyte det som skjer uten å måtte stoppe opp og finne frem fotoapparatet. Alle de bakverk som ble revet bort fra fatet før noen ofret fotoapparatet en eneste tanke.. Alle strøkne ryddige rom før det sa pang og ungene pluss legoen var et faktum, osv. Men egentlig er sannheten at jeg ikke har giddet. Vi bor jo fremdeles i et tydelig halv/uoppusset hus, og bakgrunnen for eventuelle fotografiske gullkorn og rykende ferske bruktskatter er ikke akkurat så pen. Da blir det ikke like moro å ta bilder heller, og når jeg i dag plutselig har et bruktfunn verdig champagne å vise frem, da har selvsagt mannen stukket av til andre siden av byen med det fotoapparatet jeg vanligvis ikke gidder å bry meg med. Jeg vil blogge dette NÅ, dermed basta. Derfor må dere ta til takke med råtne mobilbilder. Jeg har nemlig vært i en fantastisk antikklåve på Hvaler og funnet dette: (Og mange ganger unnskyld for bakgrunnen, oppussing in progress er sjelden pent å se på...)

Damen med låven kalte respateks-bordet og stolene for "Vichy-settet", og det er nesten det fineste jeg noen gang har sett. Vekta er også herlig, den var det faktisk Herr T som ønsket seg. De gule bollene er keramikk lagd av damen selv, og har helt riktig gulfarge.

Vekta skal Herr T veie epler og bær på. Vi skal nemlig prøve oss som saftkokere i høst.

Fine, fine gule fargen. Og her kommer blåfargen på bordet til sin rett også. Jeg må med hånden på hjertet si at den låven var en skattekiste av dimensjoner. Men prisene var også i en helt egen liga. Damen bor størsteparten av året i Belgia, og tar med seg masse fint til Norge som hun selger i låven på sommeren. Tenker man på at hun først sporer opp skattene, frakter dem til Norge og betaler toll, så er kanskje ikke prisene så ille allikevel... Hun har åpent i ca to uker til, og så stenger hun for sesongen og reiser nedover. Man kjører nesten til Skjærhalden, og så står det et lite og anonymt skilt i veikanten i et kryss, og langt utenfor allfarvei dukker låven opp. Vi har kjøpt noe mer av henne, noe som er så stort at vi må demontere det hos henne og montere det sammen igjen i rommet det skal stå i, og det er så fiiint!! Men det krever sitt eget blogginnlegg. Nå skal jeg vende tilbake til å glo på regnet mens jeg venter på at klokken skal bli så mange at min siste vakt på jobb før ferien skal starte. Når 10 timer nattevakt er unnagjort, er det tre ukers frihet på agendaen. Jippi!!!