Realitetene

På fredag opprant den deilige dagen da vi skulle på Kvänums fantastiske showroom i Oslo. Verdens søteste sørlandsjente møtte oss, serverte oss deilig kaffe, og  herlighetene startet. For hvilken ineriørfrelst frøken får vel ikke gåsehud og en jevn strøm av endorfiner i kroppen av å prate om sitt drømmekjøkken med en profesjonell i to timer?? Stemningen steg taktfast i været med minuttene som gikk, helt til det avgjørende spørsmålet ble stilt. Det spørsmålet hele seansen absolutt burde ha startet med. "Hva tenker dere om budsjett da??" Tevangamannen (som faktisk hadde vært uvanlig engasjert i samtalen) nølte litt, og repliserte med avtalte beløp. Det ble øyeblikkelig stille, og sørlandsjenta ble med ett dyster. Svaret var at det gikk nok HELT sikkert ikke. Vi måtte nok heller regne med omtrent det dobbelte... Det ble med ett så kaldt og stille i lokalet. Sørlandsjentas skravling om muligheter til å trekke fra litt på å gjøre annerledes her og mindre der, og det ene med det andre ble til slutt bare et jevnt pip i ørene. Plutselig la jeg merke til at det klødde så fælt på den ene armen min, en flue bråkte veldig borte i vinduskarmen, januarsola stakk brått så skarpt i øynene gjennom vinduet, og... BREEEMS! Okei, vi gikk på en smell der. Drømmekjøkkenet er foreløpig.. bare en drøm. Men vi lar oss ikke knekke!! Mens vi venter spent på pristilbud har vi hatt noen dager å tenke på. Realiteten er at vi klarer oss fint på nåværende kjøkken lenge enda.

Nja, det er jo litt skrint. Skal innrømme det... Men dette bildet er tross alt fra før vi flyttet inn. Nå har vi ordnet oss som best vi kan, og begynner til og med å synes at det til tider kan være ganske koselig på det bittelille kjøkkenet vårt. Vi kan vente med å handle nytt kjøkken i både ett og to år mens vi sparer på spreng.  Den som venter på noe godt venter forhåpentligvis ikke forgjeves :-)