En solskinnshistorie

Tenk så fort tida går. I går hadde Tevangamannen og jeg 8-årsjubileum. Vi forlovet oss den 14. februar i fjor, da det var både valentines, morsdag og fastelaven på en og samme dag. Minstemann var bare 5 uker gammel, og jeg levde i en hormonrus med tilhørende ammetåke, melkelekkasje og nattesvette. Denne morgenen ble jeg vekket med frokost på senga, og der blant brødskiver, baby og ammeinnlegg fridde Tevangamannen. Det hadde kanskje hadde vært mer romantisk å bli fridd til ved Trevifontenen i Roma, på en fjelltopp i strålende sol eller ute på restaurant over en bedre middag, men jeg foretrekker heller vår versjon. Når han fridde i den lite tiltrekkende tilstanden jeg var i der og da, ja da ville han VIRKELIG ha meg! Noen uker senere kjøpte vi forlovelsesringer. Jeg har aldri eid et så kostbart smykke før, og var sikker på å miste den med en gang. Men det ble ikke meg som skulle få skjegget i postkassa denne gangen! På Hafjell før jul, etter en dag i lekeland oppdaget Tevangamannen at noe manglet. Ringen!!! Vi lette i tre dager til ende, og ringte lekeland. Men ingen ring. Slukøret reiste vi hjem til Fredrikstad. Det ene lille håpet vi hadde var støvsugerposen fra hytta vi hadde bodd i. Tevangamannen tok den med på jobb og gjennomlyste den med røntgen. Dessverre var det bare 50 øre å hente der inne, så da var virkelig alt håp ute. Ukene gikk, og så en vakker solskinnsdag dumpet dette ned i postkassa:

 
Så er det herved bevist. Tevangamannen har virkelig gullhår i ræva, og får tilbake ALT han mister. Jeg nevner i fleng, videokamera glemt på buss i Tyrkia... bussjåfør dukker opp med det på stranda vi ligger på. Gjenglemte handleposer havner alltid på hittegods, kamera lagt igjen i taxi... ligger og venter hos politiet. Nøkler, penger, luer og votter finner alltid hjem igjen. Bra at noen her i verden har sånne egenskaper, jeg selv har det ikke. Men nå er vi ihvertfall skikkelig ringforlovet igjen :-) Gullhår og jeg!